Utprøving av industrielt agn til taskekrabbe (Cancer pagurus)

Abstract

I den mest hektiske perioden av det norske krabbefisket benyttes det ca. 25 000 krabbeteiner per dag. Dette gir et agnforbruk på i underkant av 20 tonn per dag. Agnet som brukes er hovedsakelig sei. Til krabbesesongen 2002 og 2003, ble det utviklet fire industrielle agn (Agn 2, 3 ,4 og 5). Felles for alle var at de består av en stor andel fiskeskinn (ca 50%). Gelatin i fiskeskinn fungerer, sammen med enzymet transglutaminase, som bindemiddel i agnet og gir det en ”gummiaktig” konsistens med lang holdbarhet i sjøvann. Agn 3, 4 og 5 var tilsatt henholdsvis proteinkonsentrat (PK), blåskjell og torskerogn som attraktant. Agn 2 var ikke tilsatt noen attraktant. De fire agntypene ble testet under det regulære krabbefisket, med tradisjonelt agn (sei;Agn 1) som referanse. Teiner egnet med Agn 2 og Agn 3 hadde signifikant lavere fangst enn teiner med sei. Teiner egnet med Agn 4 og Agn 5 hadde signifikant høyere fangst enn teiner med sei. Vi mener at Agn 4 har det største potensialet. Agnet, tilsatt blåskjell som attraktant, fisket bedre enn sei, og består av billige råvarer. Blåskjellnæringen produser mye ”skrapskjell”, som i dag har liten verdi, og fiskeskinn er et biprodukt fra fiskeindustrien som man i dag har kostnader med å bli kvitt.

During the Norwegian crab (Cancer pagurus) fishery around 20 tonns of bait, mainly pollack, is used daily. Four artificial baits were developed (Bait 2, 3, 4 and 5) and their perfomance in terms of CPUE were compared to pollack. In all baits, fish skin was the major ingredient (ca 50%), and the enzyme transglutaminase was used as a binder. In baits 3, 4 and 5, protein concentrate (bi-product from filet industry containing 90% protein on a dry weight basis), blue mussels, and cod roe were used as attractants respectively. No attractant was added to bait 2. Bait 4 and 5 performed sigificantly better than pollack, while the oppsosite was the case for Bait 2 and 3.