Dårlig fiskekvalitet er sløsing

Abstract

I moderne fiskeriforvaltning er mye oppmerksomhet rettet mot miljømessig bærekraft. I land og regioner som har vektlagt dette, har antall overbeskattede bestander gått ned og lønnsomheten i fisket økt. Utviklingen i de norske fiskeriene er et eksempel på dette. Det er imidlertid fortsatt rom for forbedringer. Hensikten med denne artikkelen er å diskutere fenomenet dårlig fiskekvalitet, og hvorfor denne formen for økonomisk og ernæringsmessig sløsing oppstår i en fiskerinasjon som påstås å ha et av verdens beste fiskeriforvaltningsregimer. I artikkelen defineres kvalitetsmessig sløsing, det drøftes hvilke drivkrefter som gir slik sløsing og det analyseres hvilke muligheter som finnes for å redusere slik sløsing. Det påpekes at mange av drivkreftene er menneskeskapte og særlig vektlegges det at fangstadferd, i form av store hal og lang ståtid for faststående redskaper, er viktige årsaker til redusert fiskekvalitet. Også forvaltningsregimet og markedsplassene kan justeres for å dempe økonomiske insentiv for slik sløsing. Samtidig gir ny teknologi muligheter til å måle viktige kvalitetsdimensjoner effektivt ved omsetning av fisk. Det gir forvaltning, selgere og kjøpere god og rask tilgang på informasjon om kvalitetsstatus i den enkelte fangst. Ny teknologi er også tilgjengelig for effektiv og skånsom fangst og fangsthåndtering.