Interkommunale planleggingsprosesser – et bedre verktøy for lokalitetstilgang

Abstract

Interkommunalt samarbeid i sjø er relativt nytt i forhold til interkommunalt samarbeid på andre områder. Det er likevel klart at mange kommuner, særlig små distriktskommuner mangler eller har liten plankompetanse og derfor kan ha stor nytte av samarbeid på plansiden. En utfordring med interkommunal planlegging er imidlertid spørsmålet om kommunal styring. For politisk ledelse i kommunen vil det ofte være viktig å beholde retten til å styre bruken av areal i egen kommune, uten innblanding eller hensyntagen til nabokommunen. Dette påvirker hvorvidt og hvilken form for interkommunalt samarbeid partene velger. Ifølge Fiskeridirektoratet har de aller fleste kystkommuner en kystsoneplan, men mange er gamle og utdaterte. De inneholder områder avsatt til akvakultur (A-områder) som ikke lenger kan brukes, og mange har ikke vært revidert på flere år. Det er imidlertid mange kommuner som nå er i ferd med å rullere eller lage nye planer og vi ser en stor økning i interkommunal planlegging for sjøarealet. Hele 65 kommuner som er engasjert i 6 ulike prosjekter i fylkene Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hordaland utarbeider felles kystsoneplaner.

Intermunicipal cooperation in the sea is relatively new compared to the inter-municipal cooperation in other areas. Nevertheless, it is clear that many municipalities, especially small rural municipalities have lack of expertise and therefore can benefit from cooperation. According to the Norwegian Directorate of Fisheries most coastal municipalities have a coastal zone plan, but many are old and outdated. However, there are many municipalities that are now starting to roll or make new plans and we see a large increase in inter-municipal planning for sea area. A total of 65 municipalities are involved in 6 different projects in the counties of Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Hordaland prepares intermunicipal coastal zone plans.